Jeg mener at alle barn er født kjærlige.

Selv søsken kan være totalt forskjellig. Barn har veldig  ulik temperament og egenskaper. Noen barn har en veldig sterk egenvilje og livsutfoldelse, hos andre merker man ikke viljen like sterkt. Noen barn får merkelappen umulig, trassig, slem. Andre får merkelappen snill, flink,  medgjørlig, go`. Uansett merkelapp, gjør den ingen nytte for seg. Det er for mange lettere å like de «snille barna» som gjør som vi ønsker, som det aldri er noe problemer med.

Det finnes et utvalg verdier/egenskaper og hver og en av oss er født med noen verdier som viktigere for oss enn andre. Når disse verdiene tråkkes på eller ikke tillates, blir det veldig smertefullt. En smertefull følelse gir seg til kjenne, egentlig for å si ifra at nå er du på vei bort fra din egen verdi. For noen er f.eks. solidaritet/frihet/rettferdighet så viktig at de reiser ut i verden og kunne dø for denne kampen, og synes det er rart at ikke alle andre ville ha gjort det samme og synes det er like viktig som dem.

Det betyr at våre barn kan ha helt andre verdier enn vi selv har.

Eks:   Trude er født med å kjenne verdiene rettferdighet/solidaritet/indre ledelse og frihet som veldig viktig, men opplever i familien at det ikke er plass til den indre friheten og eller andres frihet da det er så mange regler i familien og om hvordan man helst bør tenke, føle, være og gjøre. Trudes kvalitet blir i stedet erstattet med en smertefull moralisme og idealisme. (Hitler er et eksempel på når det blir farlig å være overbærende idealiserende og moraliserende, som han jo trodde fullt og helt på.)

Hvis vi mennesker kunne se hverandre mer i den smerten vi bærer over å ikke leve våre verdier, ville vi kanskje kunne se hverandre bedre, forstå hverandre mer og se bedre bakenfor den smerte som begås?

Eks:   For Jonas er det veldig viktig med fantasi, indre bilder og kreativitet. Når han har laget en hel spennende jungel i stuen og mor mener at det jo bare er noen stoler og et teppe som hun fjerner og at han ikke bør ta så på vei for det, skjer det sakte noe med måten han oppfatter fantasi på som tull. Når han har møtt mange ganger i livet at hans kreativitet ikke blir verdsatt, begynner han selv å mislike den og føle skam over den. Som voksen kan han ane en lengsel etter sine indre bilder og kreativitet, men vet ikke at det er pga. den at han føler livet så meningsløst som voksen. Og følelsen av skam ble etter hvert så vond, at han fortrengte den helt og erstattet kreativiteten med å tilpasse seg omverden, smile og late som at alt var bra. Og hver gang han i livet møter situasjoner der han føler den samme skam, så blir han ubevisst minnet om hvor vondt det var å oppgi denne kvaliteten, og skam følelsen banker på enda hardere, kun for å få han til å se hvordan han svikter seg selv. Dette vet ikke Jonas og ønsker følelsen bort. Siden Jonas  i tillegg ikke har lært å håndtere følelser, blir han gjerne sittende fast i dette mønsteret og tror på følelsen av meningsløshet i livet….inntil han får hjelp av f.eks. en terapeut til å finne tilbake til kvaliteten som er så viktig i hans liv for å kjenne mening.