Alle følelser er «riktig» for de som føler det, enten man er barn eller voksen. Ingen følelser er «feil».

Det er utrolig viktig for barnet og bli møtt, respektert og bekreftet på ALLE! sine følelser.

Usikkerhet       Livslyst          redd            bekymring      glad

Uro   mindreverd     tillitsfull     rastløs   skam     ensom     sorg  

aggresjon     Fortvilelse     raseri   meningsløshet     sinne      tomhet     bitter      

lykkelig   verdig     Åpen     nysgjerrig     nær    følsom     tilstede     trygg     harmonisk

kraftfull    kjedsomhet     Takknemlig   Avvisning     mislykkethet     

lengsel  forvirring   frustrasjon     Misunnelse      osv..

Følelser er noe vi har gjennom hele livet og ingen følelser er «feil».

 

Vi har følelser som kjennes både gode og ubehagelige.  I vår kultur er de vonde følelsene ikke særlig populære og mange følelser har vi også lært å skamme oss over. Dette lærer og overfører vi også til våre barn. Som terapeut møter jeg mange voksne som knapt har kontakt med sine følelser og mange følelser er langt fra akseptert og det skaper mye fortvilelse. Jeg var også en av de. Jeg kunne tenke følelsen, men følelser kjennes i kroppen og det ante jeg ikke noe om. Jeg trodde jeg kunne alt om mindreverdsfølelse, men sannheten var at jeg bare kunne «tenke» den, for så fort følelsen var der, skjøv jeg den bort like fort som den kom og prøvde å unngå situasjoner som ville minne meg på ubehaget eller bli irritert på de som jeg mente skapte følelsen i meg.

Vi trenger derimot følelsene, de er psykens (sjelens) språk som kommuniserer med oss og de er ment å være flyktige. Enhver følelse har et behov. Hvordan vi lærer å håndtere følelser som barn, får betydning for hvordan vi møter de som voksne og hvordan vi har det med oss selv.

Mange foreldre jeg møter forteller at deres barn får lov til å ha følelser. MEN! det jeg ser er at det gjelder likevel ikke ALLE! følelser. Dette gjelder spesielt ikke følelser som raseri/sinne, sutre gråt, misunnelse, frustrasjon og kjedsomhet. Når barna viser noen av disse følelsene, skjer det gjerne noe ubehagelig i foreldrene og spesielt sammen med andre mennesker opplever de det ofte skamfullt at barna viser disse følelsene og vil dermed ha det bort.

På den annen side vil vi gjerne også at barna skal føle enkelte følelser og pålegger nesten barna å føle f.eks. takknemlighet og glede i situasjoner vi mener det er på sin plass.  Tanken bak er kanskje å ville lære barna å føle dette og at vi som voksne føler det vondt når barnet ikke kjenner seg takknemlig når vi f.eks. mener vi har gjort så masse for de. Takknemlighet og glede er jo følelser som kommer innenfra. Jeg synes det er viktig å bli bevisst hva dette egentlig gjør med barnet når vi enten pålegger de en følelse eller fratar de følelser.

Jeg hører ofte ord som: «dette er da ikke noe å gråte for»    «du trenger vel ikke bli så sint»    «nå er det nok»  (denne tar jeg meg selv stadig i…)   «sånn får du ikke lov til»    «nå får du være snill»   «nå har du fått så mye i dag, så nå bør du være takknemlig»    «nå er du slem»    «vi har gjort så mye for deg i dag, så nå får du ikke lov å kjede deg». «nå får du være glad»

Foreldre sier ikke dette fordi de ikke elsker sine barn, men fordi de ikke riktig vet hva dette gjør med barna og fordi de selv har lært å frykte disse følelsene.

Følelser er ment å bli møtt, de skal erkjennes og gis aksept,  slik føles det nå.

Alle følelser har to poler, behag og ubehag, og de er ikke langt fra hverandre. Når du ser en 3 åring som ikke har lært å gå imot følelsene sine, som tramper i gulvet og er kjempe sint, trenger det ikke å ta så lang tid før barnet plutselig ler. Det er slik vi er ment å leve, side med side MED følelsene våre. Når vi derimot ikke respekterer barnas følelser og lærer i stedet barna at visse følelser er forbudte eller mislikes,  lærer de at en side av seg ikke er tillatt, barnet føler at det er noe galt med seg. Barnet føler at det er seg selv som blir avvist og at de ikke burde være slik som de er. Slik lærer barna å fornekte sine følelser.

Barn er følelsesmennesker og er derfor ekstra sårbare. De har ikke den logiske og rasjonelle tenkingen. Barnas reaksjoner kommer som følelsesmessige resonnementer. Et barn som kjenner seg frustrert og opplever at det ikke er rom for følelsen (da foreldrene mener at han heller burde være takknemlig i denne situasjonen), vil kunne føle skyld og resonerer med å måtte være et dårlig menneske som føler som han gjør.

Barn tar lett på seg skyldfølelse. En jente på 4 år trodde det var hennes skyld at faren flyttet ut fra hjemmet, siden hun hadde ikke alltid hadde vært snill og faren hadde vært veldig sint på henne for en stund siden. Dette var tunge tanker og følelser å gå med for et lite barn alene.