Det motsatte av kjærlighet er avvisning.

Det har skjedd store historiske endringer når det gjelder barneoppdragelse, samfunnet som f.eks. mine foreldre ble oppdratt i, eksisterer ikke lenger. Mine foreldre ble f.eks. på samme arbeidsplass til de ble pensjonister, noe som ble sett på som å være lojal og det var verken ønskelig eller positivt å skifte arbeid mange ganger. Det var også vanlig at samme yrke gikk i arv i  generasjoner. Skilsmisse var heller ikke vanlig. Det var også vanlig at mor var hjemmeværende. I mine besteforeldres tid var det stive maktstrukturer og mye regler og holdninger om at «slik er det bare». Den gang var målet for de fleste å få lydige barn og dermed ble oppdragelsen preget av å være autoritær. Barna skulle være lydige og gjøre som de fikk beskjed om. På denne måten var de voksne veldig tydelige, men samtidig ble barna ofte usikre på om foreldrene var ubetinget  glade i dem, også når de ikke gjorde det de fikk beskjed om. Mange opplevde kjærligheten som betinget. Barna som er opptatt av å få foreldrenes kjærlighet, ofrer seg gjerne og mister seg selv og lærer i stor grad å bli ytrestyrt. Som voksne vet de ikke lenger hva som er deres egne ønsker, har dårlig selvfølelse, ingen indre trygghet og tro på seg selv, men føyer seg etter omgivelsene og blir opptatt av hva som til enhver tid er ytre forventning og krav. Jeg hører mange voksne lengte etter eldre strukturer for da hadde barna respekt, sier de. Jeg tror derimot vi må skille mellom frykt og respekt.

I dag derimot er det et høyt tempo, så høyt at skomaker Andersen serien ikke lenger blir vist på TV for barna da den er for «treig» og uinteressant for de små. Stabilitet blir sett på som stillstand. Begge foreldrene er vanligvis i full dags jobb og barna har mange voksne å forholde seg til. Det er også rom for mye større frihet for den enkelte og i familielivet. Men vi bærer fortsatt med oss holdninger og tankemønstre fra forrige generasjon og mange møter sine barn også i dag på en autoritær måte. Vi har også de som er i den helt andre skalaen av ettergivelse som heller ikke er godt for et barn.

 

Det finnes spesielt 3 uheldige oppdragermetoder:

autoritær, ettergivende (service foreldre) og likegyldighet

Autoritær måte:

– Voksne med ovenfra og ned holdning, tydelig leder med makt

– Barnet blir ikke sett og de voksnes ønsker og behov som primært gjennomføres

– Voksne med fokus på sine behov og grenser, opptatt av kontroll og gir gjerne kommandoer med trussel om en eller annen form for straff

– Voksne som forventer lydighet

Mange som selv har blitt oppdratt på denne måten, ønsker noe annet for sine barn og velger i stedet en

Ettergivende oppdragelse eller service foreldre:

– De voksne har gitt fra seg voksen og leder ansvaret til barna.

– Barna får kjenne hva de har lyst til (ønsker seg), men oppdager ikke hva som er deres behov

– De voksne har  kun fokus på barnets ønsker

– De voksne møter barna ofte med et JA, men kroppen og energien viser noe annet som gjør det utydelig og forvirrende.

– Vanskelig for barnet å lære seg sosiale antenner, empati og samarbeid

– Når barnet møter selvutslettende foreldre uten ord på egne behov, lyster og grenser får ikke barnet mulighet til å lære at andre mennesker kan ha andre ønsker/grenser/behov enn det selv og de fremstår som utydelige.

– Den voksne skaper utrygghet for barna

– De voksne viser sin kjærlighet gjennom service

– Barna kan oppleves som bortskjemte og egoistiske

Noen foreldre har mer enn nok med seg selv ved at de ikke har overskudd til sine barn. De elsker sine barn, men for å kunne gi kjærlighet må den voksne også gi kjærlighet til seg selv. Oppdragerstilen blir:

Likegyldig måte:

– De voksne ser ikke seg selv og dermed heller ikke barnet

– Den voksne mangler lederansvaret

– Den voksne evner ikke å respektere barnas grenser

– Den voksne har nok med seg selv for å overleve

– Barnet kan oppleve at de ikke er glad i dem

(H.Palsdottir, 2010)